Tur til ENSN med Linda og Sebastian

Linda og Sebastian
Linda og Sebastian

Linda er også en kollega av meg og hun hadde spurt meg om jeg ikke kunne ta med henne og hennes 10 år gamle sønn Sebastian på en flytur. Endelig fant vi en dag som passet for oss alle 3. Vi møttes på Kjeller i god tid før booket flytid. Det var første gang for Sebastian i et småfly og man kunne se at han hadde gledet seg lenge. Skulle ønske noen tok meg med på flytur da jeg var 10 år.

FredrikVæret var ikke optimalt, men jeg hadde ringt med flymetrologen og sjekket. Skybasen lå i 2500-3000 fot så langt som til Skien, men derfra var det dårlig vær for VFR flyging. Som sagt ikke opptimalt, men det skulle holde. Fulle tanker som vanlig og ut på bane 30 for takeoff. Synd ikke været var bedre, for jeg liker å klatre litt høyt, særlig når jeg har med meg passasjerer, for da blir utsikten fra cockpit enda bedre. Jeg la meg på 2400 fot, delvis på grunn av vær og i tillegg slapp jeg å klatre inn i TMAen. Etter Svelvik satte vi kursen mot Hvittingfoss og deretter nedover Lågendalen. Her er det relativt greit å fly, da dalen gir god flyhøyde, er lett å navigere etter og det er mange store fine jorder om vifta forran skulle begynne å hoste. Inn via Siljan, over Storm banen hvor jeg hadde spillt fotball i så mange år for så å starte en right downwind mot finale på bane 01. Når man flyr inn til Geiteryggen på bane 01 så er det en liten forhøyning i terrenget på right base, så det føles litt som man stryker like over tretoppene. På finalen så stod vinden nesten rett i nesen, så denne landingen satt silkemykt til imponerte passasjerer. Vi takset av på Alfa og parkererte litt bortenfor terminal bygget. Idle-cutoff og Lycomingen stoppet. Ikke verdens lengste flytur, men det er alltid godt å strekke på benene. Sebastian fikk satt på chocks så flyet ikke skulle stikke i vei på egenhånd.

SebastianGeiteryggen (ENSN) er en liten og trivelig flyplass, men en liten kaffeteria som stort sett er åpen på dagtid. Etter å ha fylt ut loggbøker og tømt en kaffe bar det av sted igjen. Denne gangen var det Sebastian sin tur til å være co-pilot. Ikke hver dag man har en 10 -åring som co-pilot. Jeg tror han var like spent som meg. Da vi fløy fra Kjeller så var været bedre østover enn det var fra Skien og vestover. Vi hadde bare vært på Geiteryggen i i drøye 40 minutter, så jeg sjekket ikke noen METAR på nytt før takeoff. Det burde jeg nok ha gjort for jeg skulle få meg en ny og litt skremmende, men nyttig erfaring. Etter å ha gjort unna alle sjekklister og linet opp på bane 01 var vi klare for takeoff. Dvs, jeg var iallefall klar, men i det jeg skyver trottle fremover og gir full gass så åpner himmelen seg. Regnet pisker mot frontruten, men sikten er fortsatt god og jeg tenker at det er best å komme seg avgårde før det tettner helt igjen. Jeg holder trottle inne og trekker stikka bakover etter at vi oppnår 55 knuter. I luften ser jeg at det ligger en stor og mørk sky over Siljan. Det er akkurat der vi skal fly. Tenke, tenke tenke! Ingen behagelig situasjon. Været er heldigvis bedre nordover. Jeg kaller opp tårnet igjen og spør om han kan sjekke været for meg på Torp og Gardermoen og at jeg vurderer og snu om været er like dårlig der. Takk til tårnet på Geiteryggen for god service. De kommer tilbake med meldingen jeg håper på og jeg melder at jeg fortsetter nordover til jeg finner en åpning østover mot oslofjorden. Over Luksefjell finner jeg åpningen jeg leter etter og jeg bestemmer meg for å fly rett østover. Det er utrolig lett å miste orienteringen når man flyr i lav høyde og man har skyer som begrenser valgmulighetene. I noen minutter er jeg litt i tvil om eksakt hvor vi er. Det skal godt gjøres å fly seg helt bort da vi på rett østlig kurs før eller siden må krysse oslofjorden. Jeg er mest bekymret for å fly inn i kontrollområdet rundt Torp uten å be om klarrering. Etter mine beregninger skal vi gå klar, men man vet jo aldri. Litt lettet er jeg derfor da jeg får øye på fjorden og oppdager at vi har kurs litt nord for Horten.

Skuldrene faller ned på plass og jeg spør sebastian om han har lyst til å prøve å styre flyet litt. Selvfølgelig har han det, hvilken 10 år gammel gutt har ikke lyst til det. Jeg viser han først litt hvordan flyet svinger og lar han ta over. Dette er en ny og uvant situasjon for meg også, til nå er det jeg som har vært flyeleven og det er føste gang jeg overlater stikka til noen andre enn en instruktør. Jeg har jo lyst til å bli instruktør etterhvert, men merker at her har jeg litt å gå på foreløbig. Kanskje ikke så rart da Linda og Sebastian kun er min passasjer nummer 2 og 3 foreløbig. Sebastian klarer seg bra og etter noen minutter tar jeg tilbake stikka og setter kursen mot Oslo og Kjeller. Vi vinker litt med vingene til de mange danskebåtene som er på vei sydover før vi passerer Lutvann og begynner den lille nedstigingen mot Kjeller.

Trygt nede på 30 takser vi av på Bravo og parkerer LN-NAR i hangar. Selv om dette nok var min mest spennende takeoff hittil, så er både passasjerer og pilot strålende fornøyde. Gøy å ha dere med på tur, velkommen igjen!

Dette innlegget ble publisert i Flyturer. Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.